Av Sophia Walsh

Eurytmien utforsker en ny dimensjon av bevegelseskunsten. Den gjør synlig de formdannende prosesser som er virksomme før tale og musikk egentlig lyder. Dette er de krefter som forårsaker vekst, og deres virksomhet kan observeres for eksempel i en plante - i den harmoniske overgang fra blad til beger til kronblad. Det var Goethe som i denne nye dimensjon, nemlig bevegelsens egentlige utgangspunkt, så, ikke bare kilden til vekst, men også "idéen" som kan bære naturens verk videre inn i kunstnerens skapende virksomhet. Da Goethe beskrev sin archetype plante i metamorfoser, la han grunnen til en kunstnerisk tilnærming til vitenskapen og et vitenskapelig fundament for kunsten. Rudolf Steiner (1861-1925) så Goethe som en foregangsmann for hva det moderne menneskesinn kan oppnå og viste hvordan en åndsvitenskap kan utvikles. Blant hans antroposofi-studenter var det en som i 1912 ba om praktiske retningslinjer for å åpne nye muligheter i bevegelseskunsten. Han viste henne eurytmiens grunnprinsipper. Bevegelse som går ut over det avgrensede rom - dette er det eurytmien uttrykker. Fordi trinnene til hver enkelt utøver bestemmes fra grunnen av, kan de utføres baklengs såvel som forlengs. Det karakteristiske ved å bevege seg bakover på scenen er at det må gjøres med en skjerpet sans for den indre hensikt og er et middel til å uttrykke det altomfattende, det universelle, det guddommelige. Bevegelsen fremover, derimot, uttrykker det mer individuelle, det menneskelige, det fysiske. Vekslingen mellom det som leder mennesket oppover eller slynger det ned, utgjør rytmen som frigjør føttene fra fastbundne, stiliserte posisjoner. Følgelig er armene og hendene frigjort som hovedinstrumenter for selve uttrykket. Idet de blir trukket sammen eller åpnet opp, representerer de en lyre som de flyktige stemninger kan spille på. Den hårfine kontroll av silkeslørets flytende bevegelser former luften, som gjennomstrømmer av bevegelsene, til vann- eller skylignende formasjoner. Hver enkelt lyd i talen har sin bevegelse, og slørets formasjoner gjør synlig ikke bare den enkelte lyd, men også overgangen fra den ene til den andre, med alle de modifikasjoner som fremkaller billeder for tilskuerens øyne.

Synlig taleKonsonantenes bevegelser former billeder av gjenstander og hendelser i den ytre verden. Lyden "l" uttrykker en kontrollert, strømmende bevegelse, som i ordene løfte, lenge, luft; den er selve vekstkraften i blad, blomst, stilk. Den kuttende lyden "k" forbinder kontur med konsistens som i krystall, kom, konkav. Den hårde "g" åpner for å slippe noe igjennom, som i gate, gane, gnist. Den myke "m" gjennomtrenger og overbeviser, som i mane, minne, musikk. I konsonantene opptar vi verden i oss selv og gjør den til vår egen. I vokalene, derimot, reagerer sjelen på sine omgivelser og uttrykker sin egen natur på en mere musikalsk, lyrisk måte. Utrop rommer en hel verden av mening: "Ah" - jeg er overveldet. "Hei" - jeg vil samle oppmerksomhet om noe. "Oi" - jeg er overrasket. Også i ord uttrykker vokalene den indre stemning: "Ah" uttrykker undring, som i sart, male, far. "U" trekker seg sammen til noe anstrengt eller fryktinngytende: snu, grue, blues. "O" betegner objektivt engasjement, som i rose, posere, domene. Liksom konsonantene har hver av disse vokalene sine bevegelser som kombineres for å danne diftongene.

Synlig musikkMusikk er først og fremst en indre opplevelse. Det er sjelens utgydelse av glede og sorg som kommer frem i dur og moll. Mennesket i virkelig harmoni med sin livsoppgave betegnes av durtoneartene. Molltoneartene fremstiller mennesket i dets kamp for å bringe sine sjelekrefter i indre balanse. Dissonans beskriver det dramatiske møte mellom disse to elementer.

Bevegelse avslører formdannende lovmessigheterSpråkets og musikkens iboende lover manifesterer seg i bevegelse som synlig tale og synlig sang. Det er ikke så å forstå at eurytmisten beveger seg i overensstemmelse med hva han hører - han beveger seg ut ifra den identiske impuls. Det er som om diktet eller musikken er vevet eller formet i luften. De bildene tilskueren observerer i eurytmien blir rikere - mere detaljerte - jo mere han oppøver sin medfødte bevegelsessans. Av det romlige forhold og tidsforløpet som ikke adspredes, bygger han ubevisst opp inntrykket av en helhet. Med øvelse kan man oppnå evnen til å forestille seg sammenhengende, stadig strømmende bevegelse. Dette er en evne som må kunne karakteriseres som objektiv imagnasjon. En mere umiddelbar stimulans av forestillingsevnen fremkalles ved hjelp av farger. For at fargene selv skal få virke, holdes eurytmi-kostymene nøytrale og blir bare gitt utpreget stil når interpretasjonen har en mere dramatisk karakter. Fargesammensetningen på kjole, slør og belysning er ikke motivert av dekorative betraktninger, men er igjen et forsøk på å vise hvilke krefter som er virksomme i sjelen, slik som fargene skriker mot hverandre eller smelter sammen Anvendelse i praksis. Eurytmien avslører mennesket i sin helhet og hvordan det står i verden. Utover dette har den dessuten store muligheter i oppdragende og terapeutisk retning. Den er inkludert i undervisningen i Rudolf Steinerskolene over hele verden og benyttes terapeutisk i klinikker og institusjoner. Det eksisterer en rekke eurytmiskoler i verden, og mange av dem har opptredende ensembler.

(Trykket i tidsskriftet Mennesket nr. 1/1975)