Av Arve Mathisen

Eurytmien har vært Eva Lundes livsvei. I hele sekstifem år har hun generøst delt ut sine kunnskaper og sin kunstneriske skaperkraft til elever av alle slag. Hun har på de fleste av eurytmiens områder vært en sann pioner, som kunstner, som lærer både for voksne og barn og som terapeut. Hun har arbeidet utrettelig for å gjøre eurytmien kjent her til lands både i og utenfor steinerskolekretser. Og hun har vært en av grunnleggerne ved eurytmiutdannelsen i Norge.

– I 1936, da du var ferdig med din eurytmiutdannelse ved Goetheanum i Sveits, kunne du ha fortsatt som scene-eurytmist der nede. Hvorfor valgte du allikevel å komme tilbake til Norge?

– Etter at jeg var ferdig med eurytmiskolen ble jeg riktignok en tid i Dornach. Men jeg visste at det var i Norge og med det norske språket jeg ville arbeide. Eurytmien gjør selve språket synlig, den bringer det vesensaktige i språket til uttrykk. Derved blir eurytmien også en pleie av språket. Under min studietid var jeg intenst opptatt av språkforming, og mine lærere ville at jeg skulle utdanne meg som skuespiller. De nordiske sommerstevnene som pågikk fra 1950 av, var så å si min eneste mulighet til å delta i eurytmioppvisninger - inntil vi fikk scenen på Steinerskolen i Oslo. I 1963 ble jeg huket til hovedrolle i Steiners mysteriedramaer, som en gruppe norske amatører fremførte ved disse stevnene. Senere har jeg alltid holdt interessen for språk og litteratur levende. Min far var en god venn av dikteren Olav Aukrust, og vi hadde et sommersted bare 20 minutter unna hans gård. Eurytmien forbinder seg med diktekunsten og kan derved forvandle utøverens egne emosjonelle uttrykk til noe objektivt. Våre store forfattere som Ibsen, Garborg, Wergeland og Aukrust har skapt et rikt arbeidsmateriale for eurytmien. Og folkeeventyrene må vi ikke glemme, de er en språklig skatt. Eurytmien bringer til syne både stemninger og formprinsipper i språket, slik at språkets genius kan åpenbare seg. Den norske troll- og huldreverden kan få et ekte uttrykk når eventyrdiktningen vises gjennom eurytmien. Vi ser i dag at språksansen hos mange er i ferd med å forsvinne, og at språket blir behandlet dårlig. Det er jeg ikke alene om å si. Jeg så det som en stor og viktig oppgave å arbeide eurytmien inn i det norske språket.

– Selv om du glødet for det norske språket, og dine oppgaver her i hjemlandet, har du alltid holdt kontakt med utlandet.

– Da jeg var 15 år gammel fikk jeg reise til Dornach hvor jeg gikk på en internat-ungdomsskole i fire år. Senere studerte jeg i Dornach, og det er klart at jeg har mange venner fra skoletiden som nå lever i forskjellige land. Dessuten arbeidet jeg i Sverige, under krigen, på et helsepedagogisk hjem i Järna. Sammen med Elena Zukkoli fra Goetheanum, var jeg med å gjøre den første eurytmioppvisningen i Järna, til Luciafesten på Mikaelgården i 1936. Etter at jeg hadde fått mitt eurytmidiplom, var jeg også i ulike perioder aktiv som scene-eurytmist ved Goetheanum. Det var en stor opplevelse å få arbeide sammen med de første eurytmistene. Jeg hadde forskjellige oppgaver, blant annet i Goethes Faust i 1938, da stykket for første gang overhode ble oppført i sin helhet. Jeg fikk blant annet være Puck i akten "Oberon og Titanias gullbryllup", under Marie Steiners instruksjon. I Faust forekommer en mengde merkelige vesener som på en forbausende måte blir virkelige når de fremstilles eurytmisk. Mange scenebilder i Faust er utenkelige uten eurytmi, og derfor blir de vanligvis utelatt. Jeg fikk også oppleve å gjøre eurytmi til Marie Steiners resitasjon. Hun leste slik at vi følte at vi ble beveget av den plastiske kraften i stemmens ordstrøm - det gikk liksom helt av seg selv. Jeg har siden aldri opplevet det samme ved noen annen resitasjon. Gjennom årene har jeg arbeidet sammen med eurytmister fra mange land og vært på turnéer både i Norge og i utlandet. I begynnelsen av åttiårene, da Else Klings eurytmiensemble i Stuttgart var invitert til festspillene i Bergen, ble jeg spurt om å hjelpe til med innstuderingen av Balders draumar. Det ble en hel liten skandinavisk turne av dette, og jeg fulgte med for å resitere volven, mens svensken Martin Goldberg resiterte Odin. Vi spilte på Tivoli i København, i Grieghallen i Bergen, operaen i Oslo og et teater i Stockholm. Og på vei over fjellet til Bergen med buss, var lasten for tung til at bussen kunne ta seg igjennom på snøføre, og i stedet for å tømme bussen for bagasje, ble det til at eurytmistene tok seg frem til fots gjennom snøen på høye hæler!

– Du har alltid vært aktiv som utøvende eurytmist, men mange ser vel på deg først og fremst som en pioner innenfor arbeidet med den pedagogiske eurytmien ved steinerskolene?

– Jeg har gjort eurytmi i nesten alle tenkelige sammenhenger, og tilsammen arbeidet jeg 31 år i Steinerskolen. Min første oppgave som eurytmilærer var i Gausdal. Der ga jeg kurser for interesserte om ettermiddagene, og ellers underviste jeg ved to folkeskoler. Samtidig med dette hadde Clara Semb et folkedanskurs i ungdomslaget som jeg ble med på, og hun ville at jeg skulle vise eurytmi til hennes resitasjon. Det oppstod vennskap mellom Clara Semb og meg. Hun hadde tatt opp arven etter Hulda Garborg og brukt et helt liv på å reise land og strand rundt og begeistre ungdommen for de gamle folkedansene. Hun ble meget begeistret for eurytmien som var oppstått ut fra en moderne tid. Clara Semb visste at de sangene og dansene hun beskjeftiget seg med stammet fra urgamle visdomskilder, og hun følte at eurytmien på en moderne måte også hadde med disse visdomskildene å gjøre. Hun ga uttrykk for at eurytmien hadde fremtiden i seg og burde overta etter folkedansen. «Egentlig er det du som burde overta etter meg», sa hun. Og lærerene i Gausdal ville gjerne innføre eurytmi i folkeskolen, men skolestyret turde ikke! Jeg har også arbeidet flere år med syke barn ved Mikaelgården i Järna. Det var før jeg begynte som eurytmilærer ved Steinerskolen i Oslo. Jeg tror at de erfaringene jeg gjorde i det helsepedagogiske arbeidet, har vært til stor hjelp senere når jeg arbeidet med skolebarna. All pedagogikk grunner seg på en forståelse av mennesket og dets utviklingsvei. Høsten 46 begynte jeg å arbeide som eurytmilærer ved Steinerskolen i Oslo. Dengang holdt skolen til i brakker på Frognerjordet. Jeg husker at rommene var iskalde om vinteren, vi måtte fyre alt vi kunne i vedovnene og rydde unna pultene før eurytmitimen kunne begynne; det var klasserom i første time og så "eurytmisal". Noen av elevene ville ha ekstra eurytmi om ettermiddagene, og det var en stor glede å undervise disse. Jeg allierte meg med Hans Børre Ørbek som hadde fløytekor, og sammen satte vi opp forskjellige "operaer" med elevene, blant annet Orfeus og Eurydike og Lohengrin. Han skrev og innøvet musikken, og jeg instruerte eurytmien. Jeg har alltid sett det som en viktig oppgave for eurytmilæreren å hjelpe barna til å bli glade i å bevege seg.

– Alle elever oppførte seg vel pent på den tiden?

– Nei da, det fantes urolige klasser også den gang. De første årene var eurytmien noe helt ukjent, også for mange av lærerne, og det tok lang tid før den ble akseptert og forstått både som scenekunst og som fag i Steinerskolen. Jeg underviste fire timer om dagen på skolen. Det var også skole på lørdager, og om kvelden hadde jeg kurs for voksne. I perioder arbeidet jeg også ved offentlige skoler, og der ble jeg godt mottatt av både lærere og barn. Det var faktisk lettere å holde orden på barna der, men de hadde aldri den friheten i sine bevegelser som barna i Steinerskolen. I sin tid ble jeg til og med tilbudt fast stilling ved Torshov skole. Men jeg hadde hele tiden min hovedbeskjeftigelse i Steinerskolen. Ved siden av klasseundervisningen arbeidet jeg alltid med barn som trengte terapeutiske øvelser i tillegg til den vanlige skolegangen. Senere gikk jeg helt inn i arbeidet med helseeurytmien.

– Etter virksomheten som lærer og terapeut var du aktivt med å utvikle en eurytmistutdannelse i Norge. Hva var bakgrunnen for dette?

– Jeg har bestandig arbeidet med voksne, og også tidligere har jeg hatt studenter som har gjort deler av sin eurytmiutdannelse hos meg. Det er viktig at de som skal arbeide med eurytmien her i landet får gjøre eurytmi til sitt eget språk i utdannelsestiden. De som senere skal arbeide i skolene, vil også ha glede av at de har kunnet leve seg inn i norsk diktning disse årene. Jeg var også blitt oppfordret om å starte en eurytmiutdannelse i Norge, bl.a. av Marie Savitch, ledende scene-eurytmist ved Goetheanum. Da vi så kom igang i Moss, var jeg allerede 70, og det var i viktig å få Trond og Margrethe Solstad hjem fra Sveits - for vi trengte dem til dette arbeidet. Siden har jo denne utdannelsen blitt høyskole i Oslo under deres ledelse, og jeg følger fortsatt interessert med.

– Og du har stadig arbeid å gjøre?

– Ja, de siste årene har jeg vært invitert til å holde kurser med den nordiske alliterasjonsdiktningen, både på Eurytmihøyskolen og i Tyskland, England og Sveits. Jeg har vært opptatt av å få frem grunnleggende men glemte kvaliteter i eurytmien, som for mange fremstår som en fornyelse av denne bevegelseskunsten. Stadig melder det seg interesserte - og i sommer hadde jeg tre ukeslange kurser for eurytmigrupper fra utlandet. Jeg tror at eurytmien blir viktigere og viktigere i dagens samfunn, hvor yrkeslivet krever en stadig sterkere spesialisering av den enkeltes arbeid. Eurytmien motarbeider all ensidighet, den setter hele mennesket i sving, og kan virke harmoniserende på tanke- vilje- og følelseslivet. Eurytmien har en stor oppgave i vår tid, som kunst, som pedagogikk og i den sosiale oppdragelsen.

(Trykket i Tidsskriftet Steinerskolen nr. 1/2001)