Av Margrethe Solstad

Når vi blir grepet av skjønn musikk, kan vi spørre: hva er det som beveger oss? Er det de enkelte tonene? Er det de vekslende stemningene, den indre dramatikken eller roen som innbyr til å dvele i noe? Mange mennesker spiller på musikkinstrumenter, men langt i fra alle lykkes å trylle frem det som berører oss; musikkens dypt skjulte vesen. Denne kvaliteten er slik at når man vil beskrive den, mangler ordene. Det er som om den vil si til oss: bli stille, lytt innad, gi mulighet for at noe annet kan tale til deg gjennom stillheten. Vær sansende overfor det som vil berøre ditt indre. Vi oppfordres til å skjerpe vår indre lytteevne og bli var det uhørbare som vil åpenbare seg gjennom det hørbare.

På samme måte er det med diktekunsten: Vi lytter til et vakkert dikt eller god prosa og merker, at vi ikke lytter kun til innholdet. De forskjellige elementene i diktekunsten beveger oss: vi heves og senkes av rytmen og stavelsene, vi røres av lyrikkens vokalrikdom og blir grepet av den konsonantiske kraft i den episke diktning. Dramaet vekker og forløser menneskets karakter og indre sjelegeberder. Hele det rike spekteret av menneskets indre liv finner sitt uttrykk i språket.

Eurytmi som terapiform gir mennesket en mulighet til å forbinde seg med språkets og musikkens helbredende krefter gjennom egen aktivitet.

Eurytmi er strømmende, livgivende bevegelse forbundet med menneskets innerste vesen. Det at vi kan tale, at vi kan synge, at vi kan bevege, at vi kan lytte, at vi er åndsvesen, åpenbarer seg i den eurytmiske kunst.

Åndsnærvær kunne man kanskje kalle det? Åndsnærvær er et fantastisk ord som virkelig beskriver noe essensielt, nemlig nærvær av ånd. Åndsnærvær befrukter og fordyper alle livets områder, det være seg i en sosial sammenheng eller på en tur i fjellet. Jeg er fullt til stede med alle mine sanser og åpen for alt som vil åpenbare seg. Åndsnærvær forutsetter en forsterket lyttekraft. Å øve opp denne forsterkede lyttekraften er også en forutsetning for å kunne trenge inn i eurytmiens vesen, denne nye kunstart som Rudolf Steiner på fore- spørsel begynte å utvikle i 1912. Gjennom bevegelse blir nettopp det forsøkt synliggjort som lever i musikk og språk. Det som før var hørbart og opplevbart og som berører vårt indre, finner et synlig uttrykk. Lydeurytmiens oppgave er å gjøre alle språkets elementer synlige, slik at det talte ord blir åpenbart gjennom hele mennesket i bevegelse.

Toneeurytmiens oppgave er å få frem musikkens indre liv, ikke så det høres, men så det sees. Den skjulte sang blir synlig-gjort. Å bli ett med det som lever i musikk og språk for så å gi det et autentisk, substansielt og talende uttrykk krever en stor grad av åndsnærvær. Du må være skapende, sansende og lyttende i forhold til den egne bevegelsen for at den i øyeblikket skal kunne oppstå nytt og genuint.

Du må i en viss forstand bli helt sansevesen for det som vil åpenbare seg gjennom språket og musikken.